Om offentlig sorg

Nær familie slipper som regel ikke til med nekrologer i avisspaltene. Men når samtlige redaksjoner gjengir Marte Michelet sterke og personlige minneord over sin nylig avdøde far, Jon Michelet, illustreres hvordan etterlatte har behov for å dele sorgen, de gode (og såre) minnene og markere avslutningen på en relasjon og et liv.

Døden er muligens den av livsritene vi snakker minst om. Samtidig er det kanskje den som berører oss dypest. Og med størst sikkerhet. Marte Michelets åpenhet omkring sorgen og smerten som er igjen, bygger videre på et grunnlag som også Per Fugelli representerte.

Vi i gravferdsbransjen erfarer alle slags tilnærminger til døden. Fra de helt åpne og avkledde, til tilkneppet og lukket sorg. Vi ser at tradisjoner og rammer kan fungere som en klippe når alt annet oppleves kaotisk. Seremonien er en etablert markering for avslutningen av et liv, og samtidig markerer den overgangen til neste fase, der vi bearbeider sorg gjennom minner.

Det er ikke noe mål i seg å avmystifisere døden. Samtidig erfarer vi at mange ikke ønsker å forholde seg til den, og helst unngår å snakke om den.

Når vi nå opplever offentlige personer som deler, og tar sorgen sin ut, blant oss, hjelper de omgivelsene med å finne språket, sette ord på smerten og erfaringene vi alle skal gjøre oss før eller senere. For i alt det vonde, skal vi som er igjen leve videre. Selv om det kjennes umulig her og nå. Da kan vi dele minner og kjenne på savnet – sammen, og med det i bagasjen, leve livene våre videre.

Takk for historiene du ga oss, Jon.

Takk for minnene du deler, Marte.

Av Jan Willy Løken
administrerende direktør i Jølstad begravelsesbyrå